Mitt liv på horehus.

Jens Bjørneboe avsluttet sitt forfatterskap i 1966.
Hans gjennomgang av årsaken til jødeutryddelsene hadde endt med punktet at han var nødt til å avsløre sitt undersøkelsesobjekt.
Wergeland.

Og konkret må det ha vært Amtmannens Døtre som plutselig ble en opplagt og avslørt bok for ham som førte til at han ga opp.
En tilnærmelsesvis fortsettelse var å forsøke å være like ærlig som Camilla var.
Og det umulige i dette vises i Frihetens Øyeblikk med setningen "Hva heter jeg?"
Han innrømmer at han har et klengenavn, men det dreier seg om et navn som alle kjenner og ikke trenger å nevnes.
Han innrømmer at Jonas som klengenavn på ham selv var blitt for opplagt i forhold til Collett.
Men værre enn det.
Han hadde nærmet seg en historie han ikke hadde mulighet til å vedkjenne seg.
Han orket ikke tanken på å være i nærheten av en symbolsk tilknytning til hovedpersonene.

Det er falskheten i Frihetens Øyeblikk som er påfallende.
Bjørneboe faller fordi han ikke klarer å være ærlig.
Romanformen fram til den tiden med Wergeland som grunnlag falt sammen hvis teknikken ble avslørt.

Uten En Tråd er det moralske spørsmålet.
Hvis Camilla kunne gjøre det kunne også han.
Han forlangte å bli dømt for utuktig litteratur.
Men mer viktig er det at han benytter Wildes Bilde-teknikk for å vise at Amtmannens Døtre gir bilder som forteller om homofilt misbruk av barn, Wergeland som en feminisert idiot og kuet på de 5-6 linjene jeg har lest.

Men innenfor Amtmannens Døtre er han låst fra noen videre mulighet til en anklage.