Dine Synder Er Dem Tigitt.

Jesus, profeten, som virket en periode i Israel, født av en jomfru, og død på korset, gjenoppstått og lever for alltid blant oss, sa sine læresetninger fordi vi vet han sa dem.
Han sa dem som evige sannheter, både før og etter han fysisk var blant oss.

Med unntak av en setning.
Horen som får sine synder tilgitt.

Det dreier seg om en setning som er tilføyet.
Men det er mulig å nøste den setningen fram til at Nefertiti ønsker å få sine synder tilgitt.
Noe hun ikke umiddelbart har noen mulighet til.

Vi begynner med Johanna.
Hun er som mann redd for å selge seg som hore til tollere.
Dermed kan vi skimte et ønske om rikdom, som hun kan ha tilegnet seg i Hellas senere.
Dessuten er den historien plassert hos Judas.
Horestemplet dreier seg også om fraskrivelsen av Egypt fra Nefertitis side, og dermed om en ekstrem mengde visdom, først og fremst de greske filosofene.

Jesus sa aldri, og kommer heller aldri til å si at Johanna fikk sine synder tilgitt fordi hun var redd for seg selv som hore i møte med tollerne.
Men det er et fysisk møte mellom Jesus og Neferteti vi dermed er vitne til.

Og hvis vi tolker Jesus person i forhold til Tut-Ankh Amon er det dermed et forsøk på å legge en strid ned fordi historien med nødvendighet vil ligge under i en jødisk, gresk, muslimsk, og europeisk virkelighet.

Dermed kan vi forestille oss Tut-Ankh Amon i møte med Nefertiti i Egypt.

Gudinnen Friedrich Nietzsche

Hans brev til Cosima Wagner.

Ariadne jeg elsker deg.

Hilsen Dionysus.

Vi har her Johanna i rollen som Dionysus.
Dessuten mener Nietzsche at Cosima Wagner, datter av Lizt, er Nefertiti.
Nietzsche i kompaniskap med Elisabeth muliggjorde den tolkningen.
Og Friedrich ser problematikken i et lynglimt idet ting faller sammen.
Han avslører Nefertiti der hun går blant oss.

Ariadnetråden er en gresk avdekning av at deres kultur bygger på et barnedrap, og Dionysus kan være en forståelse av galskapen i det.

Nefertiti og Neferteti kaster barn i Nilen.

"Jeg er bare nødt til å komme meg til Hellas asså! Men hvordan skal jeg klare det uten at jeg vil få noen lyst til å komme tilbake??!"

"Hm. Hvordan var det hun gjorde det??!"

Enhver som anser seg som mann anser seg som en del av en uhellig tre-enighet.
Faderen, Sønnen og Den Hellige Tåkedotten.

De tre tollerne og den 4de kvinnen.

Møtet med tollerne er viktig ettersom det viser øyeblikket hvor hun ser seg selv som den delaktige i det hun prøver å finne ut av.
Dermed kan Johannes Åpenbaring sees som en kriminalhistorie hvor en skyldig forsøker å se seg selv som delaktig.

Omtrent som en rekke kriminalromaner av Elvestad, som igjen antagelig handler om barnemisbruk.

(Is...Tuth...De håner Tut-Ankh Amon!)

(Kanskje vi får kontakt med fyren hvis vi ber? Kjære far, du som er i himmelen.)

Johannas 4000 år gamle historie.

Du kan se henne for deg i mannsklær før et møte med noen tollere i forbindelse med kristendommens oppbygning.
Deretter befinner hun seg i Hellas.
Men dermed er hun framme ved der det startet og avslutter forbindelsen med kristendommen.
Johannes Åpenbaring.
Hun hadde møtt Nefertiti.
Deretter møter hun Dante som forsøker å finne en vei for sin Beatrice.
Himmel, Skjærsild og Helvete.
de Sade er et resultat av Beatrice, eller konkret en bastant formaning fra Johanna til italienerne.
Ta Ruth.
Men det innebærer antagelig at 1500 år med Mariadyrkelse hadde satt henne fast i Gt, ettersom hun hadde, han hadde, fornektet seg selv i Nt.
Vi forsøker å tolke Major Arcana fra den synsvinkelen, dvs et forsøk på å komme seg gjennom jødenes problematikk, få fatt i skurken.
Ruth eller grekernes benyttelse av jødene.
de Sade lager et rom med 120 Dager I Sodoma, en jomfru Maria vinkling med Justine, og en speilvending av Johannes' person til Juliette.
En fornekting av Gt.
Det fører henne umiddelbart i rollen som Salome.
Den neste hun kommer i kontakt med er Nietzsche og der er Elisabeths reise til Paraguay viktig.
Hun har dermed ingen vei tilbake til Hellas, men heller ikke til Gt (120 Dager I Sodoma ble utgitt i Tyskland rundt 1900).
Hitler kan belyse en oppvåkning av kvinnen som Bavian.
Han viser Nefertiti, den hun er eller hvordan Egypt som projekt antagelig måtte føre til en personlighet som henne.
Det vil si en selvstendiggjøring som legger alt øde.
Utgivelsen av Nag Hammadi gir antagelig ikke noe grunnlag for noen flere religiøse sannheter, på annen måte enn at hun som kvinne har blitt synlig.
Det vil si at det er mulig å diskutere henne.
Og dermed kanskje at hun kan diskutere oss, eller med oss.

Det kristne sentret Neue Germania i Paraguay.

Elisabeths reise til Paraguay speiler antagelig Johanna som Dionysus Agreppegaten.
Det vil si hennes virkelighet der gir en forståelse for hvor lagt borte Johanna var fra både de kristne og Egypt med sin Hellasturne.

En tolkning, om enn uinteressant, er at begge antagelig savner Solguden.
Apollon og Para.
Han er ikke i Hellas og han er ikke i Paraguay.

Men Elisabeth som blir besunget i messer i Paraguay er langt mer levende enn Johanna, ettersom Paraguay er langt større enn Hellas.

Et annet aspekt av den vinklingen er at Hitlers 3de Rike gir en galskapsvinkling av kristendommen uten Johanna som en inkludert del av den.

Johannas Fall eller Det Kristne Grunnlaget.

Hvis vi er enig i at Nag Hammadi kan tolkes som en del av en kristen oppbygning med bl. a et fragment av Platons Staten som en bærebjelke.

Da kan vi skimte Johanna i de skriftene, som gir en forståelse for at hun er en del av evangeliene.
Derimot er Apostlenes Gjerninger og Paulus etc ikke en del av hennes tradisjon.

Men hun avslutter allievel Nt med Johannes Åpenbaring.
Hvorfor?
Fordi hun knytter an til en tradisjon hun hadde forlatt.
Det vil si at hun som mann dømmer seg selv som kvinne i forhold til en tradisjon.

På hvilken måte kunne hun si at hun hadde sviktet?

Da må vi først se på hva som kan ha skjedd med henne.
Hun kan ha benyttet Staten til en mulig vei videre og blitt interessert i grekerne.
Dermed er vi som sagt i et utrolig vanskelig terreng.
Hun kan ha identifisert seg med en gresk løssluppenhet og koblet seg til Dionysus, ettersom den guden gir en mulig tolkning mot egypterne.
Og dermed er Gudshodet et forsøk til å knytte seg til kristendommens mytologi, Salome, selv om hun antagelig på den tiden ikke kunne kalles kristen.

Men Johannes Åpenbaring ER et kristent skrift.

Vi kan tenke oss at hun forsøker å gi en mulig vei videre.
Men dermed er Nag Hammadi, de 4 evangeliene, Apostlenes Gjeringer og Paulus, Dionysus skrifter sett som en ikke kristen egyptisk gudsforståelse fra en kvinnes ståsted og Johannes Åpenbaring som avslutning allikevel en helhet.
Det dreier seg om den samme forfatteren.
Apostlenes Gjerninger og Paulus er ikke problematiske hvis vi anser kristendommen som egyptisk.

Dermed finner også Dostojevskij, de Sade, st Theresa og Johannes av Korset som spanske og dermed livsviktige for en egyptisk forståelse av kristendommen, sin naturlige plass i scenarioet.
Den kristne redselen for seksualitet henger sammen med en manglende forståelse for at Egypt er problemet.